Etter cellegift i fjor — kroppen min er ikke min lenger og mannen sier han elsker meg likevel

I oktober i fjor sa de ordet. Brystkreft, venstre side. Fra det øyeblikket sluttet jeg å være en kropp og ble en diagnose. Venstre side fjernet, midlertidig rekonstruksjon. Cellegiften ble ferdig i februar, håret begynner så vidt å vokse igjen. Jeg heter Mari, [F39], bor på Grünerløkka, gift i fjorten år. Mannen min har vært en stein gjennom alt. Kjørte meg til Radium, sov på stol, holdt det gående hjemme med ungene. Nå begynner han forsiktig å invitere meg tilbake til sex og sier han vil meg som før. Jeg tror på ham med hodet. Men når han tar på arret stivner jeg helt og vet ikke om det er han som ikke tenner eller meg som ikke tillater det. Det rare er at lysten har kommet tilbake, sterkt, men ikke mot ham. Mot fantasier om en fremmed som ikke vet noe om sykdommen. Som om et fremmed blikk skal kunne gi meg tilbake følelsen av å være kvinne og ikke pasient. Jeg vet ikke om dette er sunt eller en form for flukt. Noen som har vært gjennom kreft og funnet veien tilbake til kroppen via sex — hvordan var det for dere?