Helga var fin. Det er det som er problemet.

Helga var fin. Det er det som er problemet. Vi var på en samling i en stor leilighet på Frogner. 12 mennesker, lange middager, god vin, ingen press, ingen rushing. Vi har vært i livsstilen i ni år, vi har sett alt, vi har vært på alle slags greier — denne var rolig og fin. Søndag kjørte vi hjem. Hun var glad. Jeg var glad. I bilen sa hun 'det var det fineste vi har gjort på lenge'. Det er en uke siden nå. Hun har ikke smilt sånn etterpå. Hun er ikke trist heller. Hun er bare — flat. Hun går rundt og gjør tingene sine. Hun snakker normalt. Hun spør hvordan dagen min har vært. Men noe i ansiktet er borte. Jeg har spurt to ganger. Begge gangene har hun sagt 'alt er fint, jeg er bare litt sliten'. Hun er ikke sliten. Hun har ikke jobbet hardt denne uka. Asså, jeg vet at noe har endret seg, jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke om det er fra helgen eller fra noe annet jeg ikke har sett. Er det noen som har opplevd at den fineste helgen i livsstilen er den som starter slutten? Eller leser jeg for mye inn i det? Oslo, hun 42 jeg 44, to barn tenåringer.