På Tøyen sist sommer møtte vi et par fra Stavanger

På Tøyen sist sommer møtte vi et par fra Stavanger på en utebar, det var helt tilfeldig, vi snakket om barn og barnehage og så glei det over i andre ting og innen midnatt hadde vi byttet numre og avtalt å sees igjen. Vi har sett dem fire ganger nå. To av gangene har vært bare middag, to har vært mer. Greia er at jeg har begynt å glede meg til middagene mer enn til det andre. Hun, kona mi, hun gleder seg til alt likt. Jeg sier ikke at jeg er forelsket eller noe, det er ikke det, det er bare at jeg liker dem som mennesker mer enn jeg liker situasjonen, og jeg vet ikke hva man gjør med det. Bør man bryte? Bør man snakke? Bør man late som? Vi har en helg planlagt med dem i juli, Airbnb i Sverige, og jeg har ikke sagt noe ennå. Forresten datteren vår er åtte og hun spurte i går hvorfor vi reiser uten henne, det er første gang hun har spurt sånn, jeg løy og sa konferanse. Føler meg dum av å skrive dette. Men jeg vet ikke hvem jeg skal spørre. Slekta vet ingenting. Kollegaer enda mindre. Hva gjør man når den sosiale delen blir viktigere enn den seksuelle og man ikke har vokabular for det?